Fjerde utfordring: Alene på telttur

Grunnen til at jeg valgte denne utfordringen er fordi jeg er mørkredd! Eller er jeg egentlig det? Det jeg er redd for er hva som skjuler deg i mørket. Fryktene jeg kjente på nå var gale øksemordere, ville rovdyr og nøkken. Haha. Jeg har vill fantasi som noen ganger tar helt av. Det jeg egentlig er redd for er å ikke ha kontroll, og jeg har ikke kontroll på det som skjuler seg i mørket.

Jeg hadde planer om å komme meg av gårde hjemmefra kl 13.00 lørdag, men kom meg ikke ut døra før kl 15.00. Typisk meg. Jeg fant ut hvor jeg ville telte 30 min før ved hjelp av google maps. Da jeg kom fram, var det ikke et bra sted for camping likevel. Jeg gikk et stykke langs ett vann, gjennom siv og sump, men fant ut at her bor det nok masse flått så best å finne et annet sted. Klokken var 16. Sola går ned 18.30 så jeg begynte å kjenne på stresset. Jeg bestemte meg for å kjøre til et sted jeg hadde vært før. Plassen ligger rett ved en tursti, men jeg tenkte at det får gå for denne gangen. Helst ville jeg ha teltet et stykke utenfor tursti, men hadde ikke tid til å finne et annet sted. Får planlegge bedre neste gang.

Jeg var svett som en gris da jeg kom frem og svettere skulle jeg bli ved å sette opp camp. Det gikk veldig bra, man skulle tro jeg ikke hadde gjort annet. Etter et lite bad var det på sin plass å sette i gang bålet og lage litt mat. Etter et nydelig taco-måltid, satt jeg meg rundt bålet og nøt stillheten. Det som fasinerer meg med naturen er at alle utfordringer i livet, hverdagsstress og valg som må tas, ikke betyr så mye lenger der og da. Skogens ro gjør susen. Å komme ut i naturen med jevne mellomrom blir en prioritet heretter.

Da klokka nærmet seg 22, kjente jeg på trøttheten og gikk å la meg. Etter å ha lyttet en stund etter farer, falt jeg i søvn. Da jeg våknet første gang, kjente jeg på frykten. Jeg sov skikkelig dårlig og våknet hver gang jeg trengte å snu meg. På et tidspunkt begynte det å rasle i teltduken. Hjertet mitt slo så hardt at det gjorde vondt. Så kom jeg på at jeg hadde glemt å feste den ene siden av teltet. Så det var den som blafret i vinden. Men jeg klarte ikke slå meg til ro med det for tankene hadde allerede begynt å spinne. For var det egentlig vinden? Noen ganger hørtes det ut som et dyr som snuste rundt. Jeg hadde jo masse mat i teltet, så kanskje dyret lukter det, tenkte jeg. En hel time lå jeg våken, lyttet og holdt utkikk etter om det kom noen dyr inn under teltduken. Heldigvis har jeg lært noen teknikker som jeg klarte å roe meg ned med til slutt. Det var bare vinden.

Etter en tung og intens natt, våknet jeg med friskt mot og lettelse. Mestringsfølelsen var på plass og jeg kjente meg stolt og tøff som turte å utfordre meg på dette, og overlevde. I’m a surviver! Etter å ha spist den samme frokosten som jeg har spist i 2 år, proteinpannekake med jordbærsyltetøy og kaffe til, pakket jeg sammen og bevegde meg glad og fornøyd til bilen. Det var ikke før jeg hadde vridd om nøkkelen at tårene begynte å trille. Jeg hadde jobbet mye med tankene og stått opp mot frykten hele helgen. Da var det greit å lette litt på trykket. Å gråte er den beste måten for meg å gi slipp på groms som har lagret seg i kroppen. Det føles så godt etterpå.

Jeg tror at eksponering er den beste måten å bli kvitt frykt på. Stort som smått. Det er likevel viktig å starte med små
utfordringer og gradvis eksponere seg så man ikke går på en smell. Bygg opp
mestringstro, deretter er det bare å hoppe i det. Jeg kommer til å dra på flere
teltturer til neste år for å jobbe videre med denne frykten. Jeg hadde ikke forventet å overvinne den på første forsøk. Det tar tid. Likevel vet jeg at for hver gang jeg gjør det fremover, vil det være litt lettere.

Hvilken frykt trenger du ta tak i for å leve det livet du vil, og hva er det første lille steget du kan ta på veien?

Gi litt faen og hopp i det!