Se frykten i hvitøyet

Jeg har bestemt meg for at mine frykter ikke skal styre livet mitt, så jeg velger å jobbe med dem. Noen frykter er større enn andre og de må møtes på hver sin måte. Men hva skjer egentlig om du ser frykten i hvitøyet? Folkeeventyrene har en måte å forklare det på:

I folkeeventyrene er fienden ofte et troll. Hva skjer med trollene når de får lys på seg? De blir til stein, eksploderer, og noen helter blir venn med trollet fordi det bare var misforstått. Trollet var snill og grei hele tiden. Mange ganger er det slik med frykten vår også. Når du tør å se frykten i hvitøyet, kan den bli borte, andre ganger finner du ut at det var ikke så farlig likevel, og noen ganger må du jobbe litt for å bli venn med den. Men hva handler frykten egentlig om?

Jeg har lenge vært mørkeredd. Vinteren 2017/2018 bestemte jeg meg for å ta tak i det. For å være like mye ute som jeg ville, måtte seg se frykten i hvitøyet. I den perioden leste jeg en bok som forklarte hvordan hjernen blåser opp frykt, tanker, situasjoner for å trekke oss unna det som kan være potensielt farlig. Hjernen vil holde oss i live slik at vi kan videreføre genene våre. Med denne kunnskapen i bakhodet, sto jeg utenfor et skogholt noen 100 meter fra der jeg bodde.

4 frykter surret rundt i hodet mitt, voldtektsmenn, øksemordere, ulv og elg. Derfra begynte jeg å rasjonalisere. Det var på den dagen 8 minus grader, så voldtektsmenn var veldig usannsynlig. Svært få drap blir begått av galinger med øks så den slo jeg også fra meg. Rundt skogen jeg skulle gå i er det masse hus, så ulv kunne det heller ikke være der. Men elg, det var det muligheter for å møte. 4 frykter ble derfor til 1.

I sikkert 10 minutter sto jeg ved inngangen til skogen og lyttet etter elg. Jeg hørte ingen ting og bevegde meg innover. Så hørte jeg en lyd og stivnet til. Jeg lyttet. Ingen elg å se. Jeg gikk videre innover og stoppet sikkert hver 20 meter fordi jeg hørte en lyd. Hjernen skrek til meg at jeg måtte hute meg hjem. Tenk om det kommer en elg og tygger på meg eller tramper meg i hjel. En stemme i meg sa at nå hadde jeg vært flink så nå kan jeg gå hjem, men jeg visste at dette var hjernen sin oppgave, å få meg hjem der jeg er trygg. Jeg måtte bare kjempe imot litt til. Da jeg hadde gått ca 200 meter kom jeg til en stor åpning i skogen, fortsatt ingen elg å se. Jeg hadde brukt 40 min på de 200 meterne. På det tidspunktet var jeg fornøyd med dagens innsats og småløp hjem igjen.

Den neste gangen jeg gikk ut i skogen kjempet jeg litt lengere mot tankene, kom meg lengere inn, og så lenger og lenger for hver gang. Til slutt gikk jeg flere kilometer i mørket uten lommelykt. Jeg gikk til og med nye stier jeg ikke hadde gått i dagslys engang. Så tøff ble jeg. Men en kveld var annerledes. Jeg bestemte meg for å gå den lengste runden i skogholtet og fikk plutselig øye på to skapninger, harer? Nei det var 2 chiwawa med eierne like bak. Pulsen hadde steget. Jeg hilste på dem og sa jeg var glad de ikke var øksemordere. De lo godt og fortalte en vandrehistorie om en kvinnes møte med en øksemorder. Det hjalp jo ikke på tankene, men jeg gikk videre. Da jeg kom dypest inn i skogen kjente jeg en uro. Magefølelsen sa jeg skulle snu og tankene begynte å spinne. Men jeg sa til meg selv at nå er det bare hodet som prøvde å få meg hjem igjen så det er bare å gå videre. Da jeg kom opp en liten bakke bråstoppet jeg og holdt pusten. Der fremme var det ikke bare en, men 2 elg som knasket på et tre. Min største frykt. Jeg listet meg stille og forsiktig tilbake ned bakken, mens jeg holdt pusten. Tror ikke de så meg så jeg småløp tilbake, imens jeg tittet over skulderen for å se om de løp etter meg. På veien sjekket jeg ut hvilke trær jeg kunne klatre opp i om de skulle komme etter.

Da jeg kom inn i huset igjen, lo og jublet jeg over å ha sett min største frykt i hvitøyet, og overlevd. Jeg var så stolt. Lenge hadde jeg blåst opp frykten for elg, men nå hadde jeg kommet seirende ut av det. Jeg fortsatte å gå turer, var fortsatt redd for elg, men frykten var ikke like sterk.

Det jeg lærte her var viktigheten av å jobbe med det jeg er redd for. Frykten slipper taket etter hvert. Jeg fant også ut at det ikke er mørket jeg er redd for, men hva som skjuler seg i det. Når det er mørkt har jeg ikke kontroll på hva som er rundt meg. Jeg må jobbe med å gi slipp på kontrollen, for faen.

For meg handler mye av livet om å jobbe med det jeg er mest redd for. Dette er nøkkelen til å oppdage tanke- og handlingsmønstre som hindrer meg i å være den jeg vil og gjøre det jeg vil i livet. Å unngå problemer, frykt, skam, tabu gjør at de bare blir større og har mer grep om meg. Jeg velger å jobbe for å bli sterkere i meg selv. Når jeg er sterk, kan jeg også hjelpe andre til å være det. Verden vil også bli et bedre sted om alle jobber med sine ting. Da har man mer toleranse ovenfor andre, har mer å gi, og tar bedre valg for seg selv, andre og jorden vi bor på. Mitt ønske er derfor at du starter å se innover i deg selv, ser på det som holder deg tilbake fra å leve drømmelivet. Er det frykt, skam, tanker? Hva kan du utfordre seg selv på i dag som på sikt vil endre noe stort i livet ditt? Uansett hvor stort eller lite det er, bare start.