Utfordring 12: Livssyn på prøve

Grunnen til at jeg valgte dette som utfordring er fordi jeg opplever fremmedfrykt overfor religion og liker ikke å snakke om temaet. Hvis jeg ser på vennekretsen min og de jeg omgås mest, har vi alle ganske likt livssyn. Vi er på mange måter enige om hva livet handler om og har slått oss til ro med dette. På denne måten dyrker vi den samme troen, livssynet og perspektivet vi har på tilværelsen, som selvfølgelig er helt greit. Men selv om mange mener noe, betyr det ikke at det er rett. Det betyr kun at mange har samme mening. Derfor vil jeg utfordre mitt eget livssyn og perspektiv på livet ved å snakke med noen som har et annet syn enn meg. Hva vil jeg oppdage om meg selv? Hva vil jeg lære? 

For en stund siden sendte jeg en mail til moskeer og kirkeledere, der jeg fortalte om gislippforfaen prosjektet, for å høre om jeg kunne komme på en prat om tro og livssyn. Jeg fikk raskt svar fra en muslimsk familie som ønsket meg velkommen til middag. Likeså fikk jeg svar fra presten i Hana kirke som inviterte meg på kaffe. Begge samtalene skulle finne sted fredag 29.11

Kristendom

Kl 09.00 trappet jeg opp på Hana kirke for å møte bypresten Ronald. Da jeg kom inn på kontoret la jeg raskt merke til et stort brett med mange steiner på. Det er et spill. “Jeg fikk det i Madagaskar da jeg jobbet som prest der”. Møtet med Ronald var følelsesladet med fine samtaler rundt mening med livet og hva det har å by på, samt utfordringer han møter som prest i dag.

Mye av samtalen gikk på historien rundt da han mistet sin sønn til kreft. “Jeg ser ingen mening i det at sønnen min døde, og det er greit”. Vi satt begge med tårer i øynene og snørrpapir i hånden. Når en møter vanskelige situasjoner er det lurt å spørre seg selv hva det verste som kan skje er. På den måten er man litt forberedt, sier Ronald. I han sitt tilfelle var det at sønnen skulle dø, og det skjedde. Du som har opplevd det verste som kunne skje, hvordan påvirket det deg? “Jeg lærte at livet går videre, man er endret, men livet går videre.” 

Ronald har mye med ungdommer og konfirmasjon å gjøre. Det som vekket noe i meg var da han fortalte om ungdommers svar på om de gledet seg til å bli voksen, som er nei. Mange gruer seg til å bli voksne fordi da må de ta så mange valg. Som voksen må de stå til ansvar for konsekvensen av valgene som skremmer ungdommen. Jeg opplever dette blant voksne jeg møter også. Beslutningsvegring i frykt for å velge feil og leve med konsekvensen. Hvordan kan vi styrke mennesker sin evne til å ta valg? Jeg har valgt coaching og temaet selvfølelse for å jobbe med dette. Presten har valgt yrket som prest og guds ord. Det finnes mange veier til Rom. 

Mitt bilde på en prest har vært en som er skikkelig, ordentlig og nesten litt kjedelig pga det. Derfor ble jeg glad at jeg møtte min fordom i døra da vi snakket om sosiale medier. Vi snakket om hvordan mange ungdommer i dag isolerer seg med sosiale medier og gaming, samt at alt blir fremstilt så perfekt. Det er ofte livets glade sider som blir postet. Det utfordret presten: “En gang la jeg ut et bilde av en fartsbot jeg fikk”. Vel presten er et menneske som alle andre, med humor og selvironi. 

Samtalen med presten handlet også om møtet med andre mennesker. Ronald får møte mennesker i deres største gleder som dåp og bryllup, og deres største sorg, begravelser. Det å kunne veilede og bidra i disse situasjonene er meningsfylt for meg, sier han.

Vi er alle på jakt etter mening. Hva fyller deg med mening?

Andre visdommer presten kom med:

  • Visdom kommer med alderen, men noen ganger kommer alderen helt alene.
  • Så lenge det er rom, er uenigheter greit.
  • Den som vet hvorfor, kan tåle et hvilket som helst hvordan. – Sartre

Islam

Jeg var veldig spent på denne middagen, spesielt fordi jeg skulle møte en norsk kvinne som konverterte til Islam. Dette er noe jeg sjeldent hører og jeg satt med et stort hvorfor før møtet. Det var bare å skru på nysgjerrigheten.

Norske Mona konvertere til Islam i en alder av 22 år i 2006. Hun forteller at hun chattet over internett med en tyrkisk mann som gjorde henne nysgjerrig på religionen. Hun gikk til Moskeen i Stavanger for å lære og få svar på sine spørsmål før hun tok valget. Det synes jeg er veldig modig. Hva var det religionen gav deg? “Fred og samhold”. Før var det et jag etter den neste festen, de fineste merkeklærne, med religion slapp hun det. I tillegg forteller hun om et felleskap og et samhold hun ikke hadde kjent på tidligere. Hun skulle ønske fokuset i dag var på å hjelpe andre, ikke på å kjøpe ting vi ikke trenger.

Noe som også forundret meg var at hun valgte å bruke hijab. For henne handler det om sømmelighet. Vi har alle en grense for hvor mye vi vil vise av kroppen, Mona sin grense er bare satt et annet sted. I Koranen står det at kvinner skal ta sitt hodeplagg og dekke sitt bryst med det. Ordene som brukes i Koranen kan tolkes på ulike måter, og måten man bruker hodeplagget på for å tekke de områdene, kan variere fra ulike land. Det med hijab har også et kulturelt aspekt ved seg. Slik vi har trender og mote i Norge, som folk kler seg etter, slik er det med hodeplagg også. Mange muslimer bruker det som gjør at flere bruker det.

Ser den!

For meg var det også spennende å høre alle rare spørsmål Tarik og Mona får, samt hvordan de møter disse:

  • Hva er Halal kjøtt? – Det er nesten som en vanlig ku, bare litt mindre, sier Mona. Hun synes det er viktig å bruke humor. For halal er måten dyret er slaktet på, ikke et spesielt dyr.
  • Hva gjør du med hijaben når du dusjer? – Jeg tar den av og dusjer på vanlig måte.
  • Kan jeg ta på hijaben? – Det er et klesplagg som resten av det jeg har på. Det er helt ok å ta på den.
  • Er alle muslimer terrorister? Tarik blir ikke fornærmet av det spørsmålet, han er glad folk spør om de har noe på hjertet. Dessuten sier koranen at det å drepe et menneske er som å drepe hele menneskeheten. Det er alvorlighetsgraden i drap. «Alt jeg vil er å forsørge familien min og jobbe for å være mot andre slik jeg vil at andre skal være mot meg. Jeg skulle ønske andre gjorde det samme.»

Hva ønsker dere å si til alle de som har fordommer og overbevisninger om hvordan muslimer eller Islam er?

 

“Hvis du har noe du lurer på, bekymringer, noe, kom å spør. Finn noen å snakke med”. Så lenge folk spør på en ordentlig måte er alle spørsmål ok. Spør istedenfor å holde ting inne. Det avler fremmedfrykt. Dessuten skal du Ikke skamme deg over det du ikke vet, skam deg over at du ikke lærer, sier Mona. Derfor spør og lær.

Hva har jeg lært?

Om jeg fokuserer på det som inspirerer meg med menneskene jeg har snakket med, visdommen de har og deres positive intensjon med å ha valgt religion som ledestjerne i livet, er temaet tro og livssyn interessant å snakke om, givende, og brobyggende. Grunnen til at jeg har unngått temaet er kanskje også fordi jeg har vært redd for å stille spørsmål, være nysgjerrig i frykt for å være frekk eller støtende. Dette har skapt en større avstand og terskel for å snakke om det, og en fremmedfrykt. Derfor var det befriende da Mona og Tarik sa; vær så snill å spør istedenfor å sitte inne med spørsmålene. Så lenge man spør på en hyggelig måte er ingen spørsmål støtende.

Min oppfordring til deg med fremmedfrykt, religionsskrekk, frykt, overbevisninger eller andre negative synspunkter på religion; finn noen å snakke med, vær åpen og nysgjerrig. Som Ronald sa; så lenge det er rom, er uenigheter greit. Gi rom til uenigheter og se situasjonen gjennom andre sine øyne. Det som er rett for deg trenger ikke være rett for andre. Rett og galt kommer an på øyet som ser.

I begge samtalene ble det presisert viktigheten av samhold og den gyldne regel; vær mot andre slik du vil andre skal være mot deg. Hvis godhet og kjærlighet er i fokus, hvilken rolle spiller hva du tror på da?